Furuset IF

Ole Reistad

Ole Reistad

«Det vil være riktig å minnes ett navn som trer særdeles tydelig fram blant alt det som har hendt, og som vil komme til å stå og lyse i årene framover, nemlig «Furuset-gutten» over alle «Furuset-gutter», Ole Reistad.»

Ole Reistad var en av de andre fire guttene som i 1913 satt på plankestabelen i veikanten. Han tok raskt ledelsen i klubben, både idrettslig og organisatorisk.

 

Idrettsmannen

På idrettsbanen hadde han en bemerkelsesverdig karriere. Han var med i alle typer idrett, og var glad i både fotball - hvor laget han deltok på ble kretsmester - og ikke minst friidrett. I kastøvelser var han suveren, ikke minst i den klassiske øvelsen diskos hvor han ble en av de aller ypperste i landet. Men Ole Reistad nøyde seg ikke med én enkeltøvelse. Derfor var det naturlig å begynne med femkamp, og han kvalifiserte seg til de 7. olympiske leker i Antwerpen i 1920. To år senere vant han norgesmesterskapet. Han hadde da oppnådd å bli olympiadeltager, landslagsdeltager, norgesmester, studentmester, kretsmester samt innehaver av rekorden i 16 av 24 øvelser i egen klubb.

Like allsidig var han om vinteren. I 1920 startet Ole for første gang i langrenn. Han var med i tre renn og tok førstepremien både i klubbrennet, kretsrennet og Nydalsrennet, der han slo  selveste skikongen Thorleif Haug med 4 ½ minutt. Reistad gikk fra den ene seieren til den annen, og navnet hans var stadig å se på toppen av premielistene både her og i utlandet.

 

«Samling i bånn»

Under vinterlekene i St. Moritz i 1928 var han flaggbærer for den norske troppen og ledet den norske skipatruljen til gullmedalje for Norge. Riktignok var ikke patruljeløpet godkjent som OL-øvelselse, men CIO tillot at vertsnasjonenen skulle få arrangere en såkalt "demonstrasjonsøvelse".

Det var under dette løpet Ole Reistad uttalte de bevingede ord om «samling i bånn». Nestkommanderende for militærpatruljen, Leif Skagnes, fortalte historien slik:

«Første halvdelen av løpet gikk praktisk talt bare oppover. Reistad ledet patruljen i den sterke stigningen, og det ble en hard påkjenning for det raste en ren snøstorm i høgfjellet. Da vi nådde toppen, hadde vi foran oss en utforkjøring på 6 kilometers lengde og med et fall på 1100 meter. Finnene ligger 7 minutter foran oss, sa Reistad - så nu gjelder det å kjøre for fullt. Gutter - kom det med sterk appell - Samling på bånn! Og så bar det utfor så snøføyken sto om oss. Det ble en utforkjøring vi sent vil glemme. Men det gikk bra og vi kom helskinnet ned alle sammen. Det viste seg da også at vi hadde tatt igjen finnenes forsprang og når vi kunne innkassere seierspremien senere på dagen, var det først og fremst takket være Reistads skiferdighet og lederegenskaper. Han visste hva vi var gode for, og han utnyttet våre krefter helt ut.»

Løytnant Ole Reistad i spissen for den norske tropp under innmarsjen på olympiaarenaen i St. Moritz i 1928. (Bildet er utlånt av familien Reistad.)

 

Før Wirkola

I 1919 opprettet kabinettkammerherre F. J. Egeberg sin ærespris for allsidig idrett. En bronseskulptur av en laurbærkranset idrettsmann som bæres på gullstol av to kamerater skulle hvert år utdeles til en norsk idrettsmann eller -kvinne som  hadde «utført fremragende prestasjoner i én idrettsgren og dessuten utmerket seg i en annen idrett som er vesentlig forskjellig fra den første, og dertil vist annen allsidig ferdighet i idrett». Begrunnelsen var som skrevet spesielt for Ole Reistad, som også mottok prisen i 1922. Mange kjente idrettsfolk har siden kunnet ta i mot prisen, som Hjallis og Bjørn Wirkola. Ole Reistad - som blant annet hadde vunnet seks premier i Holmenkollen - må i denne sammenheng sies å ha hoppet før Wirkola.

 

Organisatoren

Som sekstenåring ble Ole valgt som den første materialforvalteren i Furuset Idrettsforening. I 1922 ble han viseformann, og fire år senere overtok han roret i klubben. Formannsvervet bekledde han i hele fjorten år, inntil krigsutbruddet i 1940 kalte ham til enda større og viktigere oppgaver.

I sin formannstid sto Ole Reistad i spissen for utbyggingen av Norges kanskje fineste idrettsanlegg på Stubberud, med klubbhus, fotballbaner og ishockeybane. Klubbhuset ble tegnet av hans søster Karen, og hele anlegget ble i det store og det hele til ved hjelp av tusenvis av frivillige dugnadstimer. Etter krigen måtte hele anlegget gjenreises, etter å ha fått hard medfart av tyskerne. Reistad inviterte stadig til «varme aftener» - svette dugnadsøkter - i idrettslaget som han spøkefullt hadde døpt om til «Furuset Sten og Jordarbeiderforening». Det sto aldri noen spade uvirksom på den tomta.

På foreningens jubileumsfest i 1939 ble Ole Reistad tildelt foreningens høyeste utmerkelse - fortjenestemedaljen - som takk for strålende innsats gjennom alle år.  Fortjenestemedaljen ble fulgt av en adresse underskrevet både av foreningens medlemmer og av distriktets folk. Den hadde følgende ordlyd:

«Ole Reistad på Furuset Idrettsforenings 25 års dag 10de januar 1939 med dyp beundring for din skapende innsats gjennem alle år, og for det strålende eksempel du har vært for oss, lar vi foreningens høieste utmerkelse følges av denne vår hilsen.»

 

«Evig gallionsfigur»

I 1939 ble det også satt opp et relieff av Ole Reistad på klubbhuset på Furuset, i dag plassert i inngangspartiet til Furuset Forum. Selv skrev Reistad at han var «helt skamfull over alle de æresbevisningene dere nu har lat meg vederfares. Her har jeg i en årrekke sammen med dere allesammen fått tilbringe mine lykkeligste, muntreste og til syvende og sist mest helseskapende og oppbyggende timer i mitt liv i idrettsarbeidet på Furuset og reelt sett sikkert er den gjeldsbundne og så plutselig all denne virak.»

Reistad slår fast at på Furuset er alle like, og uttrykker håp om at alle fortsatt må bli det, og slår fast at bronserelieffet ikke må bidra til annet «enn å knytte oss enda fastere sammen selv om dere trofaste slitere gjennom alle år lar meg flyte på toppen og til og med spikrer meg opp som en evig gallionsfigur».

Å ha en kjent forgrunnsfigur kunne være nyttig for klubben, og Reistad utnyttet dette. En gang sto han modell for en annonse for Tidemanns Tobakk for å skaffe inntekter til klubben; de var ikke så nøye på det med røyking og idrett den gangen. Etter krigen ble han forespurt av større bedrifter om han kunne holde foredrag for dem, og hva det i så fall skulle koste. Da svarte Reistad: «Har dere for mye penger, så send det til Furuset Idrettsforening.»

 

Flygeren og krigshelten

Ole Reistad utdannet seg til flyoffiser i 1920, og fløy regelmessig over bygda. Den unge piloten benyttet stadig anledningen til å droppe skittentøyposen sin over foreldrenes gård for vasking, og for å vinke til gutta i friminuttet på sin gamle skole.

Under kampene i 1940 var Reistad sjef for flystyrkene i Nord-Norge, og med på å drive tyskerne ut av Narvik. Men da seieren så ut til å være i havn, ble de allierte troppene trukket ut. Det var da han kom med sitt kjente utbrudd:  «Her aner man krig og ingen fare, og så plutselig bryter freden ut!». Ole Reistad var ikke typen som kapitulerte. Han dro til Canada og organiserte og ledet den norske treningsleiren for flygere - "Camp Little Norway" - i Toronto.

Da Kong Harald avduket et minnesmerke over Trygve Lie på Furuset i 1995 fortalte han at det var to personer han husket spesielt fra Amerika under krigen. Den ene var utenriksminister Trygve Lie som kom fra London for å hente kronprins Olav, som var forsvarssjef. Den andre var oberst Ole Reistad som kronprinsfamilien jevnlig besøkte, og som til tider nærmest var å betrakte som en slags "reservefar" for den unge prinsen.

Ole Reistad viser prins Harald rundt i "Camp Little Norway" i Toronto.

 

«Major´n»

Mange historier fortelles om Reistad fra «Lille Norge», hvor han bare gikk under navnet «major´n», med sterkt trykk på første stavelse. Kaptein Ragnar Wold forteller:

«Selv om det kom andre majorer til Toronto, var det bare en «major´n» for gamlekara. Mange av dem syntes det var rent trist da han ble oberstløytnant, selv om de så hjertelig godt unte ham forfremmelsen. Det var vel slik han følte det, den gamle sjømannen som nu var vaktmann i staben og som sa: «Javel, major - nei omf´lals, jeg mente oberstløytnant. Major´n får unnskylde!»

Wold forteller også om et strabasiøst langrenn for det militære skimerke i skauen nord for Toronto i 1942:

«Mye snø hadde falt om natten, og utover morgenen gikk det over til regn og varmegrader. Løperne fikk et fryktelig slit i dypsnøen, og i en tung motbakke noen kilometer før matstasjonen kunne en se en hel rad av trette krigsmenn som dro seg seigt oppover eller hang motløst over stavene. Da kom en ny kar strykende over vannet, hev seg spenstig inn i kneiken og la i vei oppover i god fart. Vi kikket etter nummeret, men alt på lang avstand fortalte det hvite hodet at det var selve «major´n» som kom. Han var dobbel så gammel som de fleste av oss - det var i grunnen flaut dette. Snart hørte vi ham bak oss og gikk til side for å slippe ham forbi. «Nei, kom igjen, karer», lød Reistads røst, «dere går føre til toppen». Ingen vidunderpiller kunne satt mer fart i oss. Vi glemte føret, bakken og trettheten og la i vei i toppfart. Det gikk som en røyk over bakkekammen, utfor igjen, oppfor og utfor nye kneiker. Før vi ante det, så vi matstasjonen foran oss. Da smatt Reistad forbi. Nu trengte vi ham ikke lenger.»

 

Hyllest fra Furuset

Sommeren 1945 tok Furusetbygda imot sin store sønn. På en vakker sommerdag med  bjerkeløv og norske flagg var det syttende mai-stemning med barnetog og taler. Fire nette jenter i Telemarksbunader overrakte ”Ola” blomster da han jumpet ut av bilen i sin grå flygeruniform. Inne på stadion var det bygget en ærestribune, og fra inngangen av denne var alle bygdens barn stilt opp i to rekker. Mellom disse passerte så Reistad til folkets jubelrop. En tropp av Furusets hjemmefrontskarer paraderte foran ærestribunen. Lederen, Fridtjof Maanum, overleverte avdelingen til oberstløytnant Reistad, som her traff gamle fjes.

- Ole er akkurat som før. Han er ikke forandret, gikk det fra munn til munn. Ole syntes heller ikke at Furusetfolket hadde endret seg særlig, og femti år før Gro Harlem Brundtland lanserte han tanken om at det var typisk norsk å være god.

”I et fengsel i Toronto så jeg en bøtte som var så blankpusset at det umulig kunne gjøres bedre. Fengselsdirektøren fortalte meg at det var en nordmann som hadde vært fange der, som hadde pusset den. Han hadde vært nr. 1 i oppførsel av alle de fanger han hadde hatt. Og slik er det med nordmenn. Hvis vi vil bli nr. 1 så blir vi det – uansett hvilket område vi velger å slå inn på.”

 

Menneskevennen

Etter krigen ble oberst Reistad sjef for og bygde opp det som skulle bli Luftkommando Nord på Bardufoss. Han engasjerte seg sterkt både i luftforsvaret og luftfart generelt, blant annet som leder for Norsk Aero klubb, og brukte sine kunnskaper om dugnader fra Furuset som rettesnor for arbeidet med å gjenreise Nord-Norge.

En bemerkelsesverdig beretning kommer fra en av femti landssvikfanger som en kald februarkveld kom til Bardufoss for å utføre arbeider på flystasjonen. Landsforræderne kom fra kummerlige kår i fengsler og fangeleire, med bange anelser om hvordan de ville bli behandlet av den feirede krigshelten Reistad. Til sin store overraskelse ble de møtt av vennlige ord, god forpleining og meningsfylt arbeid. «Det er meget mer som binder oss nordmenn sammen, enn som skiller oss», sa Ole Reistad i en tid hvor de fleste av hans landsmenn var mest opptatt av hevn.

Landssvikeren oppsummerte det slik: «Oberst Ole Reistads forståelsesfulle og humanitære opptreden overfor ulykkelig stilte landsmenn, som i livets lunefulle spill var blitt fanger, og det i en tid da politiske motsetninger var som mest isprengt hat- og hevnlyst, vil bli erindret i kjærlighet og takknemlighet, iallfall av oss fanger.»

 

Tydelige spor

Dessverre gikk Ole Reistad bort allerede i 1949, bare 51 år gammel.

«Den som ikke har møtt Ole Reistad har gått glipp av noe stort i sitt liv». Dette ble sagt av en veteran som tjenestegjorde under obersten på Bardufoss. Mange Furusetveteraner kan skrive under utsagnet. Reistad var i sannhet en bemerkelsesverdig person. Så satte han også tydelige spor etter seg.

«Ole Reistads vei» finnes i de fleste norske tettsteder som har hatt med flyvåpenet å gjøre. I 1981 ble også en vei på Furuset kalt opp etter Reistad. Den ligger der i godt selskap med blant annet «Trygve Lies plass» og «Søren Bulls vei». I Østmarka v/Branntårnet finner vi Ole Reistadløypa. Og for øvrig heter

Nord-Norges eldste og største turskirenn  «Ole Reistads minneløp». Videre ble «Ole Reistad seilflysenter» åpnet på Elverum i 1989 som Norges Luftsportsforbunds rikssenter for seilflyging.

Bardufoss flystasjon arrangerte i 1998 på oppdrag fra  Sjefen for Luftforsvaret en større markering med et omfattende program for å hedre oberst Ole Reistad i forbindelse med at det var hundre år siden han ble født.

 

To bautaer

Førti år tidligere - i 1958 - ble det reist en bauta over Ole Reistad på Bardufoss, modellert av billedhuggeren Josef Grimeland og støpt i bronse. Det første store bidraget til bysten ble gitt av kongefamilien, og både befolkningen på Bardufoss og Furuset var store bidragsytere. Faktisk kom det inn så mye penger at det ble mulig å støpe en dublett til oppsetting på Furuset.

Tanken var først at dubletten skulle plasseres på Furuset Stadion, men etter en del diskusjon ble det bestemt å sette den opp på Furuset skole. Dette viste seg å være et lykkelig valg.

I mange år stod bautaen plassert i skolens aula, før en komite i 1991 bestående av Andreas Lomsdal, Lorentz U. Pedersen, Turid Mæhlum Fjell, Astrid Stenslie Kristiansen og Jens Andreas Melvold tok initiativ til å plassere denne på sokkel, sentralt ute på skoleplassen.

Monumentet bekranses hvert år i forbindelse med 17. mai

feiringen og skolen benytter denne aktivt i sitt undervisningsopplegg, slik at enhver skoleelev fortsatt kan bli fortrolig med historien til bydelens store sønn. Ikke få stiloppgaver er gjennom årene blitt skrevet om Ole Reistads liv. Slik blir idretts- og krigsheltens minne holdt i hevd av stadig nye generasjoner.

 

Trygve Lies tale

«Det vil være riktig å minnes ett navn som trer særdeles tydelig fram blant alt det som har hendt, og som vil komme til å stå og lyse i årene framover, nemlig «Furuset-gutten» over alle «Furuset-gutter», Ole Reistad.» Slik formulerte daværende fylkesmann Trygve Lie seg under Furuset skoles hundreårsjubileum i 1961. Og Lie kom med følgende oppfordring til den oppvoksende slekt:

«Dere som er barn i dag, vil huske ett navn i årene framover, nemlig Ole Reistad, forsøk å ligne han litt. Det skal jernvilje til, - han hadde ikke spesielle fysiske forutsetninger framfor andre til å nå de resultater som han gjorde, men ved energi, med en jernvilje, år etter år, slet han seg fram mil etter mil i langrenn, hoppet i Linneberglia sent og tidlig, arbeidet på Furuset stadion, gratis, i alle år, men hans navn ble det navn som lyste i Norges historie i en kritisk tid da landets frihet sto i fare, da han bygget opp det norske flyvåpen i Canada og kom hjem som seierherre etter 5 års fravær fra alle dem han var glad i og lengtet tilbake til.»

Furuset IF
Postadresse: Postboks 9 Furuset, 1001 OSLO
Besøksadresse: Søren Bulls vei 4, 1051 OSLO
Telefon: 22 90 93 00
Besøk vår hjemmeside
www.furuset.no

©2017 123klubb for effektiv klubbdrift leveres av KX Products