En drømmekarriere

Det var en gang jeg drømte om å spille for a-laget til Furuset. Det ble med drømmen. 

For bortsett fra én treningskamp i 1991 ble jeg veid og funnet for lett. Betyr dette at jeg hadde en mislykka hockeykarriere?

Vel, jeg vant Baronen Cup som miniputt sammen med størrelser som Anders Myrvold, Espen Pettersen, Lars Erik Lund og Gunnar Berg. Jeg kom på østlandslaget for småguttspillere, var til og med kaptein, og spilte med kvalitets-kids som Even Nerell, Eivind Kristiansen, Henning Thoresen, Jan Kokkim, Ulf Mørch, Frode Bakken, Jappi Lehn og Lasse Andersen. Jeg hadde pasningen til Frode Sletner da han satte inn seiersmålet mot finske TPS i finalen i Forward Cup i romjulen i 1985. Og den sommeren en illsint Jan Kokkim knakk kølla si over tverrliggeren da han bomma på straffe mot trenerlaget under hockeyskolen i Lysekil, var jeg også til stede. Videre fikk jeg med meg utallige tunnelparties i gamle Bingen utenfor Jordal sammen med tryllekunstnere som Kenneth Larsen, Jarle Gundersen, Rune Fjellstad og Espen Shampo Knutsen.

Det ble også hundrevis av bilturer til og fra treninger og kamper sammen med faren min, blant annet den hjem fra Askerhallen da jeg gråt fordi jeg var vraka fra guttelandslaget. Trøsten kom to år senere da jeg kom på juniorlandslaget, noe som var stort selv om vi tapte 10-0 mot Finland (Unnskyldning: De hadde Saku Koivu), 10-0 mot Sverige (Unnskyldning: De hadde Peter Forsberg), og 2-1 mot Danmark (Unnskyldning: De hadde ... ja, samme det). Apropos Danmark. Jeg var på banen i Ålborg sammen med toppfolk som Henning Torp, Niklas Amundsen og Jan Fredrik Bergmark da Frode Baalsrud scoret sitt eneste mål for sesongen – full som en dupp etter å ha holdt seg våken på sprit på ferden over Skagerak. Og jeg var i Manglerudhallen da Eppy kjørte over M/S-keeper Henrik Solheim i rundvantet hvorpå publikum lurte på om unge Leibnitz hadde rømt fra zoologisk hage. Jeg spilte i 4. divisjon for Kløfterhagen mot Gjøvik da broren min stilte til match uten hockeyvest, med Aftenposten som leggskinn og knekt kølle – og hele laget holdt på å le seg i hjel. Og jeg var på isen med sørgebind uka etter da hele laget gråt fordi han aldri kom til å spille med oss mer. Jeg fikk mange sesonger i Kløfterhagen med fantastiske fyrer som Terje Brigger, Christian Kjeldsberg, Eivind Lunde, Dag og Owe Hamang, Per Oddvar og Knut Walbye, Uno Ekrem, Anders og Jarle Moen, André Holtet, Ove Pedersen, Morten Thoresen, Thomas Asbjørnsen, Arild Olsen og Thomas Teien. For å nevne noen.

Nå om dagen spiller jeg med en gjeng som møtes ukentlig til lugn dribling i Holmen Ishall. Og på banen i hagen til naboen min Jon Aase, som har småvant, blueline, redline, lyskastere og benker bestående av stoler fra tribunen på gamle Jordal Amfi.

Men tilbake til spørsmålet om hvorvidt karrieren min vært mislykka siden jeg aldri fikk fast plass på a-laget til Furuset? Vel, hvis suksess kan måles i opplevelser, moro, spenning og kameratskap, da har den ikke bare vært vellykka. Da er jeg tidenes mest meriterte norske hockeyspiller.

Tekst: Hans Christian Grønn

Foto: privat