"I am a Botta fan"

I forbindelse med botta cup har vår eminente tekstforfatter og forteller Hans Christian Grønn fått ned sine ord om ord. 

I am a Botta fan

«I’m a Botta fan»

Jeg begynte å spille ishockey i Furuset i 1982. På denne tida var Furuset best i landet og Bjørn «Botta» Skaare den aller beste spilleren. Ikke bare på Furuset, men også i Norge.

Kanskje var han best i hele Europa.

Botta var fra Grorud, men fant tidlig veien til Furusethallen. Der trente han hardere enn alle andre. Også om natta. Han fikk egen nøkkel så han kunne låse seg inn når han ikke klarte å sove. Som 17-åring fikk han kontrakt med Färjestad i Sverige. På den første treninga spurte lagets stjernespiller om de skulle gå om kapp. Botta slo svensken med en halv lengde. I garderoben etterpå tok Botta av seg blyvesten han hadde under drakta, han trente nemlig ofte med ekstra vekter på kroppen.

Dette er bare et par av mange historier om Botta. Det finnes utallige andre. De fleste handler om en ung mann som kunne fly og trylle på isen – og som også var en fantastisk person utafor. Botta hadde en utrolig trenings- og vinnervilje, men han var også en snill og inkluderende lagkamerat. Aldri breial, alltid omtenksom. Han diskutere ofte med gutta på laget. Ikke bare ishockey, men alt mulig. Botta var en grubler. 

Selv snakket jeg aldri med Botta, men faren min hadde flere samtaler med ham i «Pucken». Det var navnet på kafeen i den gamle Furusethallen, den som lå der IKEA ligger i dag. Pappa fortalte at de snakket om alt mellom himmel og jord. Om hockey, musikk, filosofi, religion – ja, selve livet. Men selv om vi aldri snakket sammen, hadde vi en gang et slags møte.

Jeg stod på betongen ved siden av vantet og så på a-laget trene. Dette var på den tida det ikke var plexi rundt hele banen. Plutselig skjedde noe merkelig. Botta kom bort til vantet, strakk ut armen og gav meg kølla si. Helt ut av det blå. Det var som om Gud tok på meg. Alle spilte med trekøller på denne tida, og kølla jeg fikk av Botta var altfor stiv for meg. Jeg burde hengt den på veggen. Hadde jeg gjort det, ville jeg nok hatt den fortsatt. Men sånn ble det ikke. Jeg brukte kølla i gata hjemme på Lindeberg, som klinkekølle på asfalten. Til slutt ble bladet så tynnslitt at det knakk.

Den gamle trekølla er smuldra bort for lengst, men øyeblikket med Botta sitter som gravert i jern.

For Botta var ikke bare Norges beste ishockeyspiller den gangen. I dag, 40 år seinere, er det fortsatt mange som mener at han er den beste hockeyspilleren Norge noensinne har hatt. Det er vanskelig, nesten umulig, å sammenligne spillere fra forskjellige epoker. Mats Zuccarello er en fantastisk hockeyspiller – og fyr – som har hatt, og har, en helt utrolig NHL-karriere. Når dette skrives, ligger han på fjerdeplass – mellom McDavid og Crosby – på NHLs toppscorerliste. Botta fikk kun én kamp i NHL, etter at han som 17-åring ble henta til USA av Detroit Red Wings. På denne tida var NHL ekstremt voldelig, og i debutkampen ble Botta stygt skada. Motstanderne tålte ikke at en unggutt fra Norge herja med dem. Detroit Red Wings ønsket å beholde Botta, men han ville hjem. Han hadde reist til USA helt aleine uten noe støtteapparat, og han savna tryggheten fra familie og venner hjemme i Norge.

Og som han selv sa: «Nå har jeg spilt i NHL. Drømmen er oppnådd.»

Når man snakker om tidenes beste norske hockeyspiller, er det også mange som nevner Espen «Shampo» Knutsen. Shampo herja for Vålerenga, Djurgården – og etter hvert også for Anaheim Mighty Ducks og Colombus Blue Jackets i NHL. Ja, han ble til og med tatt ut til en All Star Match. Jeg spilte selv en del mot Shampo i oppveksten. Vi er jevngamle, og vi var blant annet sammen på noe som het Jordalprosjektet i 9. klasse. I stedet for tysk fem timer i uka, var vi 20 gutter fra hele Oslo som møttes på Jordal hver mandag – gjennom hele skoleåret – for å ha drilleparti. Mot slutten av året, rundt påsketider, dro vi på en to ukers tur til Canada og USA. Først en uke med hockey i Buffalo og Toronto, så en uke med bading og moro i San Diego og Disneyland. Shampo var kun med den første uka, for selv om han knapt var 16, skulle han hjem til Norge for å spille NM-sluttspill for Vålerenga mot Furuset.

En gang spurte jeg en trener fra Vålerenga, som hadde sett både Botta og Shampo vokse opp, om hvem som var best av disse to vidunderbarna da de var på samme alder?

«Shampo hadde ikke vært verdig å bære bagen til Botta,» svarte treneren.

Bjørn «Botta» Skaare døde i en trafikkulykke i 1989. Han ble 31 år gammel. Legenden lever fortsatt.